Marte Kittang

www.mylifeasmarte.blogg.no

kjære 16 år gamle meg 17.10.2017

Kjære 16 år gamle meg... du trenger ikke være perfekt. Faktisk er det ingenting som heter perfekt. Du føler det kanskje nå? det sinnsyke presset om å hele tiden være god nok. Det holder deg kanskje oppe om natten. Spiser deg opp innvendig. Jeg vet du kanskje er redd for hva alle tenker om deg, og dermed føler at du ikke kan snakke med noen som ting som kanskje plager deg. Men vit at det er veldig viktig å kunne vise svakheter og, når du klarer det så vet du at du begynne å bli sterkere. Det er betre å ha en god venn enn mange falske du hele tiden føler du må imponere.  Følelsen av å være annleis ødlegge deg innvendig, ikke la den ødlegge deg. Du er ikke så annleis som du tror, det er bare en følelse du sitter med. 

Det er så masse jeg skulle ønske jeg viste det jeg vet nå når jeg var 16 år gammel. Men en lærer jo så lenge en lever. Jeg er egentlig om jeg skal innrømme det ganske stolt når jeg ser tilbake på hvor langt jeg er kommet siden den gong. Når jeg var 16 år, var jeg redd for hva alle synst. Hadde ikke så mye egne meninger. Husker jeg hadde en blogg på den tiden og, men følte alle synst jeg var skikkelig rar som hadde det. I dag er jeg glad jeg har en plass å dele tanker og følelser. Kanskje mange snakker om meg fordi jeg har det, og det er helt sikkert mange som har ulike meninger om det. Og vet du hva det er helt greit. Jeg vet at for meg er det en positiv ting å kunne skrive slike innlegg, fordi det hjelpe meg med dem tingene jeg går gjennom. Fordi jeg har mine ting jeg går gjennom også, det er svært få som vet hvordan jeg har det innerst inne, men jeg har familien min som hjelper og støtter meg så mye. Og dem støtter at jeg trivest med å skrive slike innlegg, så da kan egentlig alle andre bare ha den meningen dem vil. 

Den ubeskrivelige ensomheten 16.10.2017

Dette er et innlegg som er ganske vanskelig å skrive, men likevel kanskje veldig viktig å skrive om. Det er mange i dagen samfunn som er ensom. Og man tenker kanskje at det er jo bare å møte folk så er du ikke ensom lenger, men det er ikke alltid like lett dessverre. En kan være ensom på fleire måter. Det værste er når du føler deg ensom uansett hvor mange du er med. Du kan være i et rom fult av folk, men likevel føle deg så ubeskrivelig ensom. Dette er kanskje til og med en ensomhet en ikke tørr å fortelle til folk om, fordi en skjemmes over den. En sitter kanskje inne med den følelsen til den blir så sterk at en ikke vet hvordan en skal handtere den. Det er derfor det er viktig i dag at en spør hverandre hvordan en har det. Et enkelt spørsmål. En helt enkel melding som "hvordan har du det" kan bety så mye for en person. Vi at du ser den og er der for den personen. Viktigst av alt ikke døm personen. For ensomhets følelse kan komme uansett hvor mange venner en har. Og den er like vond og vanskelig å bli kvitt, og en klarer det ikke aleine. Det kan bety så mye for en person bare at du sende en melding og sier hei. Det trenger ikke være så mye.  Husk å ta vare på alle rundt deg, det er viktig. 

 

Er det noen tema du kunne tenke deg at jeg skal skrive om? Tar gjerne i mot forslag. 

sykt perfekt. 15.10.2017

Hva er det som gjør oss jenter så avhengig av å bruke gjerne mange timer av dagen på å få til sminken. Hva er det som gjør at vi må sminke oss for å føle oss fine? I dagens samfunn er det ikke så veldig unaturlig at jenter sminker seg kun for å sende en snapchat eller for å legge ut et bilde på instagram.  At når en går uten sminke så trur folk at du er trøtt eller syk. Fordi det rett og slett har blitt så vanlig at en skal sminke seg uansett. Det er nok mange ulike meninger om et slikt tema. Så det er nok ikke alle som er enig med meg, og det er greit. Jeg er glad for at man kan ha sine personlige meninger om ulike temaer. 

 

Jeg selv synst før at det var ubehagelig å legge ut bilder der jeg ikke var sminket, fordi jeg rett og slett følte jeg såg trøtt og ustelt ut. Men jeg ser nå at jeg ikke gjør det. Nå trur jeg at det er kjempe viktig å kunne legge ut bilder av seg selv helt uten sminke, uten å være redd for tilbakemeldinger. Bildene over er tatt i dag, ene har jeg brukt mye tid på sminke og på det andre har jeg ikke noe sminke på meg. Jeg vet selv at jeg er syk med feber og slikt på begge bildene men synst likevel at begge bildene er veldig fine. Trur det er viktig at vi prøver å vise at vi ikke er perfekte. For ingen er det, og når vi hele tiden skal framstå perfekte i alt så skal det si seg at det blir veldig slitsomt etter hvert. Også vil jeg bare si at jeg er veldig glad for at jeg får så masse gode tilbakemeldinger på innleggene mine. Det gjør meg motivert til å skrive mer. Fordi det er slike type innlegg jeg liker å skrive, hvor jeg kan være litt ærlig og uperfekt. For det jeg vil med denne "bloggen" er å få fram at jeg er ikke perfekt. Og jeg har lyst at folk skal kunne få vite det og. Det er veldig mye jeg ikke deler her og men det er fordi det er mye ting som er vondt å snakke om, ting bare mine nærmeste vet om. Derfor liker jeg å skrive innlegg hvor ting er litt mer generelt.  Jeg håper at i framtiden blir vi flinkere til å akseptere og tørre og vise den naturlige oss. Fordi vi er alle perfekte på vår helt spesielle måte. 

Ønsker dere en fin søndag videre. 

Forsiktig med hva du kommenterer. 14.10.2017



Det sort / hvitt bilde dere ser over her ble tatt når jeg gjekk i 10 klasse på ungdomsskolen. Bilde ved siden av i farger ble tatt nå for noen uker siden. Jeg husker endå dagen da søsteren min tok det bilde av meg, jeg følte meg så fin i den nye toppen min og ikke minst ble jeg kjempe fornøyd med bilde. Jeg savner å se ut som jeg gjorde da, jeg tenkte ikke på hvordan kroppen min var og følte meg egentlig ganske fin. Noen dager etter det bilde ble tatt la jeg det ut som profilbilde. Noe som endret veldig mye for meg. En kommentar frå en person kan gjøre så utrulig mye med en person, selv om kanskje en mente kommentaren som tull. Når jeg logget inn på Facebook noen timer seinere hadde jeg fått kommentarer på hvor tykk jeg var. Og jeg ble helt målløs, jeg hadde jo aldri sett på meg selv som det før... Jeg latet som jeg ikke tok det til meg og ignorerte, men slettet bilde ikke lenge etterpå. Og bilde ble aldri lagt ut igjen før nå. Jeg forandret meg ganske fort etter dette, begynte å bli veldig nøye på hvordan jeg såg ut på bildene, la ikke ut bilder der jeg viste for mye av kroppen min. Begynte å konstant tenke på hva folk synst om meg og hvordan jeg ser ut. 

Nå jobber jeg hver dag som jeg skrev i et innlegg i går med å akseptere hvordan jeg ser ut og hvordan jeg er. Og ikke tenke for mye på hva alle andre mener og synst om meg. Prøver også og komme meg opp igjen i vekt, noe som er lettere sagt en gjort. 

Noen meninger er betre å holde for seg selv enn å kommentere rundt. Jeg er heldigvis blitt mye mer sikker på meg selv enn hva jeg var da. Og nå tar jeg ikke til meg kommentarer på samme måte som da. Men likevel er det helt unødvendig av noen å kommentere andres utseende på den måten. Jeg var verken tykk eller stygg på det bilde, jeg hadde en normal vekt og strålet fordi jeg var glad og lykkelig. 

be real, be you. 13.10.2017

Det er jo rett og slett evigheter siden jeg har publisert noe her. Jeg vet ikke helt om jeg skal fortsette å publisere ting her heller. Men akkurat nå hadde jeg veldig lyst å skrive litt så da tenkte jeg hvorfor ikke. For tiden har jeg brukt mye tid på å lære meg å akseptere meg selv, å bli glad i meg selv for den jeg er og det som har skjedd meg. Jeg har brukt mye tid på å jobbe med å bli glad i hvordan jeg ser ut og hvordan jeg er som person.  For jeg har funnet ut at jeg alltid har vore en  som bryr meg mer om hva andre synst om meg enn hva jeg synst om meg selv.  Og slik skal det jo ikke være, for da er jo hele poenget av å være deg litt borte. Om jeg skal innrømme det så er jeg ofte livredd for hva andre synst og mener om meg. For det er det som er viktigst for meg, det er mer viktig for meg å bli likt av andre enn å like meg selv. Og det er noe jeg må endre, jeg må slutte å konstant tenke på hva andre synst og mener. Heller stole litt mer på meg selv og mine verdier, fordi jeg kan ikke være perfekt for alle. Det vil alltid være folk som misliker et eller annet med meg. Og det er derfor det er så viktig å like seg selv. 

Du vet du ikke må klare alt i verden aleine. 11.08.2017


Jeg har helt siden jeg var liten sagt til meg selv at jeg skal klare alt selv uten hjelp. Men jeg har innsett mer og mer det siste halvåret at man ikke må klare alt her i verden aleine. Noen gonger kan det være lurt å få hjelp av noen. Det er ikke feil å få litt hjelp en gong i blant. Før trudde jeg alltid at om jeg fikk hjelp betydde det at jeg var svak. Men det betyr jo virkelig ikke det. Det betyr bare at du er sterk nok til å se at du ikke må klare alt i verden aleine. 

Ville du jobbet gratis? 06.08.2017

(foto: Jostein Vedvik)

 

Hadde det vore greit om jeg spurte deg om jeg kunne fått gratis mat av deg dersom du jobbet i kassen på matbutikken?   Nei det hadde jo såklart ikke vore greit av meg og forventet at du skulle gitt meg gratis mat dersom du jobbet på en matbutikk, eller spurt om du kunne fikset bilen min gratis fordi det var noe du jobbet med. På lik måte er det heller ikke greit å spørre meg om jeg kan gi gratis bilder. Og nei det er ikke bare å sende bildene uredigert. Jeg har gjennom min tid som fotograf fått så utrulig mange "men kan du ikke bare sende alle bildene da? du trenger ikke redigere dem."  Blir alltid like oppgitt. Fordi det er som å si til en kunstner du trenger ikke male det helt ferdig. Og man vil vell ha det ferdige resultatet? så hva er det som gjør det greit å spørre om uredigerte bilder gjerne gratis og frå en fotograf? Vil dere ikke ha det ferdige kunstverket? 

Vist en tenker litt på det sånn så kan man jo spørre seg selv ville du satt i mange timer og jobbet gratis? Mest sannsynlig vil en jo ikke det. Så da kan en heller ikke forvente at andre gjør det. 

Hvem var jeg på skolen?  04.08.2017

Jeg satt litt å tenkte her i går på skoleårene mine. Prøvde å tenke gjennom hvordan person jeg var gjennom alle dem årene og ikke minst hvordan jeg utviklet meg som person. Jeg var en veldig stille person gjennom hele ungdomsskolen egentlig, turte kanskje ikke alltid og si noe. Og jeg er ganske sikker på at jeg ble stemplet som stille og sjenert. Var vell egentlig usikker på meg selv. Men videregående kom og jeg startet mer innen dans uten grenser og det hjalp meg vell egentlig litt med å bli litt mer med å tørre og snakke. Så jeg vil si at på videregående så ble jeg litt mer pratsom av meg. Men jeg slet fortsatt med å føle at jeg passet helt inn. Jeg gjekk jo realfag som var en veldig tung linje og gå, så mye av tiden brukte jeg til å studere. Jeg er veldig glad i dem vennene jeg hadde gjennom dem årene, for dem hjalp meg gjennom mye. Og noen har jeg fortsatt veldig god kontakt med heldigvis. 

Så var jeg ferdig med videregående og tiden for å flytte hjemmefra var i gang. Det var skikkelig skummelt. Flytte til en helt ny plass uten og kjenne noen. Skal ikke legge skjul på at det var vanskelig for meg. Men jeg kom til Trondheim og følte meg fort hjemme. Skolen var noe helt annet enn videregående og jeg følte endelig at jeg passet inn. Trur det å flytte til Trondheim og starte på fotoskole gjorde at jeg ble mer tryggere på meg selv, fordi jeg fant noe jeg likte og passet med. Og det ble et mer avslappet miljø. Jeg ble kjent med mange med samme lidenskap og fikk venner jeg kommer til å ha kontakt med i lang tid framover. I vår valgte jeg og flytte frå Trondheim av personlige grunner. Så da dro jeg hit til Bergen. Jeg er spent på hvordan det blir her framover. Jeg har flyttet inn med beste kameraten min i en leilighet. Kanskje jeg kan vise dere bilde eller video frå leiligheten?  Så kort fortalt var jeg en veldig usikker og stille person gjennom store deler av grunnskolen og videregående men når jeg endelig fant meg et miljø og en veg jeg ville gå ble ting mye lettere for meg. 

Dette er grunnen til at jeg ikke drikker. 03.08.2017

Hvorfor drikker jeg ikke alkohol? Det er et spørsmål jeg får så ofte at det nesten blir rart når folk ikke spør. Og jeg har skrevet et slikt innlegg veldig mange gonger før, men jeg føler nesten jeg ikke får skrevet nok om det. Jeg blir 21 år til høsten og jeg har fortsatt ikke smakt alkohol, er jeg et romvesen? Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg ikke drikker og noen lurer på om det er fordi jeg er gravid. Og nei det er jeg ikke. 

Jeg har tatt et valg, på lik linje som om man velger om man vil for eksempel røyke eller ikke. Er det noe jeg står for så er det valget mitt. Fordi jeg synst fremdeles det er kjekt å være med ut, jeg har det gøy jeg også. Er det en ting jeg ikke liker ved det å være avholds så er det det at en får ofte teite kommentarer og spørsmål. Og jeg bryr meg egentlig ikke om spørsmålene, men du kan ikke forvente å få et langt utfyllende svar. Men burde egentlig ikke trenge å forklare hvorfor en ikke gjør det. Det er greit du spør hvorfor jeg ikke drikker men når jeg svarer at jeg har tatt valget om å ikke gjøre det så ikke begynn å mase mer. Eller fortell meg hva jeg går glipp av og slikt. Så ja jeg har valgt å ta avstand frå alkohol, kanskje det gjør meg til en taper og alt det der, kanskje det gjør meg kjip. Men respekter valget mitt. Alle som er avholds er ikke kjedelige.  

Det store spørsmålet. 02.08.2017

Mye har jo skjedd siden jeg var særlig aktiv her sist. Derfor tenkte jeg hvorfor ikke la dere få komme med evt spørsmål dere har, eller evt ønsker dere har til hva jeg skal publisere her. Jeg skriver jo mest for min egen del her, men vil jo også skrive om ting som kanskje andre også kan ville lese. Tenkte at selv om jeg hater å snakke i video kan jeg få spilt inn svarene på spørsmålene jeg får her. Hadde det ikke vore litt hyggelig da? Å blitt litt betre kjent med meg? 

Et nytt kapittel 02.08.2017

Det er begynt å bli en god stund siden jeg har skrevet noe her.  Så jeg tenkte siden jeg nå har flyttet til Bergen, kan det være greit med en ny start. Så jeg har slettet alle dem tidligere innleggene mine. Og er klar for å begynne helt på nytt, med blanke ark. Så kanskje jeg skal fortelle litt om meg selv da det sikkert ikke er alle dere som kjenner meg. 

Mitt namn er Marte, jeg er 20 år og har nylig flyttet til Bergen. I 2 år nå har jeg bodd og studert i Trondheim men nå i slutten av juni flyttet jeg til Bergen. Jeg trivdes veldig godt med å bo i Trondheim, hvor jeg studerte fotografi og jobbet litt på siden. Og skal innrømme at jeg egentlig savner byen litt. Trondheim har lært meg mye på godt og vond.  Før jeg flyttet til Trondheim så bodde jeg i lille Florø, og dette er da min hjemplass. Her bodde jeg sammen med min Mamma, pappa, storebror og lillesøster. Jeg kan vell si at i starten var det kjempe rart å flytte hjemmefra, men det gjekk seg fort til. Nå bruker jeg meste av fritiden min på å fotografere her i Bergen. Jeg trivest godt med det selv om jeg ikke er så kjent endå. Så om noen vet om noen plasser og fotografere i Bergen så gi meg tips. Ellers er det også bare å komme med forslag dersom dere har ulike tema dere vil jeg skal skrive om. 

Om meg

mylifeasmarte

Jeg heter Marte og er ei 20 år gammel jente bosatt i fineste Bergen. Jeg skriver for det meste om min hverdag, tanker og alt annet som faller meg inn.

+ Venneforespørsel
+ Youtube
+ Instagram

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no